Sporveiene på vei mot riktig spor

Jeg har aldri hatt et godt forhold til Oslo Sporveier og vi to har lenge vært i krig. Jeg klarte meg 4 måneder bak fiendens linjer før jeg på bestialsk vis ble tatt til fange. En stille desemberdag satt jeg og ante fred og ingen fare på trikken på vei inn til et meget viktig oppdrag. Eksamen var i anmarsj, så jeg klarte ikke følge nøye med på om fienden var til stede eller ei.

Jeg satt dypt konsentret i pensumet da en byllebefengt marodør dukket opp foran meg og spurte om jeg hadde billett. "Jada", repliserte jeg og fiklet med lommene og oppi sekken for å late som om jeg hadde billett. "Sorry, den ligger hjemme gitt", presset jeg frem mens knærne skalv, vel vitende om de morbide tingene som ville skje meg om jeg ble tatt til fange av disse usle krypene. Et hjerterått smil var å skimte på udyret da han spurte meg om legitimasjon. Jeg påstod at jeg glemte bankkortet mitt hjemme sammen med billetten, så han tvang meg til å åpne sekken for å få et navn på meg. Jeg ga han en bok og han begynte å notere ned. "Trulsss Erik Jenssssssen" leste han høyt så alle skulle høre det og munnvikene ble trukket lenger og lenger fra hverandre.

Da stoppet trikken og dørene åpnet seg. Det var to meter til friheten, og en slik sjanse får jeg ikke igjen, tenkte jeg og dyttet vekk armen, som ved første øyekast var eneste hinderet mellom meg og døren. Jeg grep tak i sekken min, la på sprang mot døren og kunne nærmest kjenne lukten av frisk oksygen. Det kjentes ut som om verden sto stille et sekund, jeg følte en enorm befrielse og euforiene løste seg ut og dannet en stor lettelse. Men på et nanosekund så jeg plutselig to svære, svartkledde herrer komme hoppende foran meg og dytter meg inn i et hjørne hvor jeg knapt får puste.

"Ok... jeg gi... giiir meg" stotret jeg frem og måtte se meg slått av disse simple kujonene. Heldigvis for meg kjente de meg ikke igjen som fiende, men dette kostet meg likevel så mye penger at jeg ble holdt i sjakk den neste måneden. Neste måned ble jeg for øvrig tatt på ny uten billett, men denne gangen klarte jeg å holde maska og snakke meg ut av saken.

Etter disse to opplevelsene begynte jeg å kjøpe billetter i ny og ne og var på markant vakt etter disse simple forbryterne. Skulle det dukke opp noen flere av disse halvtamme lovovertrederne skulle jeg stemple billetten rett før de fikk satt klørne i meg. Dette var synet mitt på Oslo Sporveier og deres usiviliserte armé helt frem til i dag.

I dag var en av dagene jeg kjøpte meg billett for å ikke ta noen sjanser på å bli stoppet. Da jeg steg ombord i trikken la jeg med én gang merke til to godt voksne karer i blå dresser med tilhørende hodeplagg. Min første tanke var at dette var militærkarer som var på besøk i regi av FN, i og med at han ene karen så ut som han var fra Balkan og kar nummer to uten snev av tvil var av afrikansk herkomst. Men da jeg satt meg ned kom sistnevnte bort til meg og lurte på om jeg hadde billett, noe jeg gladelig viste ham. "Alt i orden", sa han til meg med et vennlig smil, og jeg følte en virkelig stor glede for første gang i samme åndedrag som Sporveiene.