Jeg er i grunnen ingen kebab-entusiast og de få gangene jeg presser i meg en kebab pleier jeg ikke å tenke så veldig over hvordan kebaben smaker. Dette er i hovedsak på grunn av at de gangene jeg inntar kebab pleier jeg å ha en promille på godt over 4. Vel, dette var i alle fall før Kebab Biten åpnet sin avdeling på Bislett i fjor høst.
Siden jeg bor i området pleier jeg å spasere ned Pilestredet relativt ofte. I september åpnet det en ny kebab-sjappe i dette området. På tross av innleide designere som gikk design-skolen i Uzbekistan med lavest karaktersnitt, noe som vises i de sjokkgule bokstavene "KEBAB BITEN" på rød bakgrunn og en utilgivelig særskrivningsfeil, bestemte jeg meg faktisk for å prøve denne kebaben en gang litt for mye alkohol var blitt konsumert.
"ÅPNINGS TILBUD" stod det på utsiden av sjappa, og i min hungrige tilværelse klarte jeg ikke la være å ta turen innom. 30 spenn høres chill ut når det er tilbud. Jeg gidder ikke greie ut noe særlig om dette, for det var bare gjennomført helt jævlig. Smakte søppel også. I tillegg til dette føler jeg meg lurt av de svina som faktisk hadde dette åpningstilbudet i et halvt år.
Cirka et år senere gikk jeg forbi Kebab Biten halv fire på natta - også med relativt høy promille. Jeg var sulten som en okse og kunne drept for en matbit. Da jeg gikk forbi Kebab Biten hadde jeg kebabepisoden friskt i minne, og frasa meg all mulig tanke på kebab, men en hamburger går det da ikke an å ødelegge? Jeg klarer selv å lage en habil hamburger som nattmat når jeg er hjemme, så jeg ga Kebab Biten et nytt forsøk. 40 spenn for en burger er da ikke så altfor galt.
Jeg stilte meg i køen og bestilte en burger. Da jeg hadde betalt merket jeg at glasset foran grønnsakene var skittent, og det samme var båsene hvor grønnsakene lå oppi. Karen bak disken, som sikkert var 15 år gammel stod og snakket med en annen kar og spyttet i tillegg mens han snakket. Ikke brukte han hansker heller. Dette betydde tydeligvis ingenting for karen, og slang på en svett skive ost fra en av de der svette, vakuumpakkene med Norvegia med de skitne hendene sine, før han slang på resten av tilbehøret og ga meg burgeren.
Siden jeg var så sulten, prøvde jeg å ignorere alt dette og begynte å spise. Jeg ble kvalm av første bitet og kastet resten av burgeren på bakken utenfor før jeg gikk hjem og så på repriser av Karl og co.
Her om dagen observerte jeg at Kebab Biten feiret "1års Jubileum!!!" med kebab til 30 kroner nok engang. Forlokkende for karer som har vært på fylla, men dere vil angre. Tro meg! Kebab Biten er mat for dyr!
onsdag 23. september 2009
mandag 14. september 2009
Valget i Norge 2009 ugyldig
Som første internasjonale medie melder Den Nakne Konstabel om omfattende valgfusk i Kongeriket Norge. "Det er en trist dag for demokratiet", sier kongen runkende fra badekaret.
Lars! Lars! Hei! Hei! Hei! Ingen partileder er som deg!
-DNK-
Lars! Lars! Hei! Hei! Hei! Ingen partileder er som deg!
-DNK-
Dagens Dyr: Krabber
Fra og med i dag og de dagene vi føler for det vil vi kåre dagens dyr. Følg med!
14.09.09: KRABBENE
** LATINSK NAVN:
Cancer pagurus
** BILDE:
Her er en krabbe tatt på fersken i å forsøke å
smitte et menneske med HIV-viruset. Det var heldigvis jeg som var bak kameraet, så jeg fikk stoppet seansen og utryddet denne krabben for godt.
** FAKTA:
Det er vel ganske diskutabelt om krabber kan kalles for dyr, men de er uten snev av tvil organismer som både kan puste og leve. I tillegg ville det hørt dumt ut med en "Dagens organisme"-kåring, så dere nerder med 8 centimeter tykke briller kan ta dere en kjeks og spise asfalt. Krabbene er jævla smarte. De kan gå sidelengs. Andre styrker som kan nevnes er at krabber kan varsle om miljøfare. Det tok menneskene ikke mindre enn flere millioner av år før de fant ut dette. I tillegg har krabbene masse skjulte våpen som vi mennesker ikke har funnet ut av, det er sannsynligvis krabbene som står bak Orderud-saken. Noe som dessverre aldri kom frem i media var at alle de tre ofrene koste seg med krabber kvelden før. Politiet tenkte heller ikke så langt. Krabbene står også bak mange av de mystiske forsvinningene de siste årene, men naturlig nok har ikke menneskene tenkt på krabbene som de uhyrene de egentlig er.
** ALLIERTE:
- Steinbitt
- Månefisk
** FIENDER:
- Larver
- Hummer
- Laks
- Torsk
- Fjesing
- Bladfotkreps (inkluder tusenbenkreps og de upålitelige slubbertene!)
- Hoppekreps
**DIKT:
Krabber er jævla smarte dyr
Utvilsomt smartere enn kyr
Krabber smaker vondt, de er ikke mat
Det ville vært ondt, de skal ikke på fat
Ser en krabbe at du puler på bordet
Kan du ende opp med ti kuler i hodet
** ORDTAK OM KRABBER:
Ypp ikke mot en krabbe, det vil være en stor tabbe
Spiser du krabbe, blir du en slabbe.
En krabbe kan få deg til å dabbe.
Cancer pagurus kan få deg til å få immaturus.
En krabbe så fin og rød, kan fort få deg til å dø.
© DNK 14.09.2009
- All fakta, dikt og ordtak kommer fra DNK -
14.09.09: KRABBENE
** LATINSK NAVN:
Cancer pagurus
** BILDE:
Her er en krabbe tatt på fersken i å forsøke å
smitte et menneske med HIV-viruset. Det var heldigvis jeg som var bak kameraet, så jeg fikk stoppet seansen og utryddet denne krabben for godt.
** FAKTA:
Det er vel ganske diskutabelt om krabber kan kalles for dyr, men de er uten snev av tvil organismer som både kan puste og leve. I tillegg ville det hørt dumt ut med en "Dagens organisme"-kåring, så dere nerder med 8 centimeter tykke briller kan ta dere en kjeks og spise asfalt. Krabbene er jævla smarte. De kan gå sidelengs. Andre styrker som kan nevnes er at krabber kan varsle om miljøfare. Det tok menneskene ikke mindre enn flere millioner av år før de fant ut dette. I tillegg har krabbene masse skjulte våpen som vi mennesker ikke har funnet ut av, det er sannsynligvis krabbene som står bak Orderud-saken. Noe som dessverre aldri kom frem i media var at alle de tre ofrene koste seg med krabber kvelden før. Politiet tenkte heller ikke så langt. Krabbene står også bak mange av de mystiske forsvinningene de siste årene, men naturlig nok har ikke menneskene tenkt på krabbene som de uhyrene de egentlig er.
** ALLIERTE:
- Steinbitt
- Månefisk
** FIENDER:
- Larver
- Hummer
- Laks
- Torsk
- Fjesing
- Bladfotkreps (inkluder tusenbenkreps og de upålitelige slubbertene!)
- Hoppekreps
**DIKT:
Krabber er jævla smarte dyr
Utvilsomt smartere enn kyr
Krabber smaker vondt, de er ikke mat
Det ville vært ondt, de skal ikke på fat
Ser en krabbe at du puler på bordet
Kan du ende opp med ti kuler i hodet
** ORDTAK OM KRABBER:
Ypp ikke mot en krabbe, det vil være en stor tabbe
Spiser du krabbe, blir du en slabbe.
En krabbe kan få deg til å dabbe.
Cancer pagurus kan få deg til å få immaturus.
En krabbe så fin og rød, kan fort få deg til å dø.
© DNK 14.09.2009
- All fakta, dikt og ordtak kommer fra DNK -
mandag 7. september 2009
Sporveiene på vei mot riktig spor
Jeg har aldri hatt et godt forhold til Oslo Sporveier og vi to har lenge vært i krig. Jeg klarte meg 4 måneder bak fiendens linjer før jeg på bestialsk vis ble tatt til fange. En stille desemberdag satt jeg og ante fred og ingen fare på trikken på vei inn til et meget viktig oppdrag. Eksamen var i anmarsj, så jeg klarte ikke følge nøye med på om fienden var til stede eller ei.
Jeg satt dypt konsentret i pensumet da en byllebefengt marodør dukket opp foran meg og spurte om jeg hadde billett. "Jada", repliserte jeg og fiklet med lommene og oppi sekken for å late som om jeg hadde billett. "Sorry, den ligger hjemme gitt", presset jeg frem mens knærne skalv, vel vitende om de morbide tingene som ville skje meg om jeg ble tatt til fange av disse usle krypene. Et hjerterått smil var å skimte på udyret da han spurte meg om legitimasjon. Jeg påstod at jeg glemte bankkortet mitt hjemme sammen med billetten, så han tvang meg til å åpne sekken for å få et navn på meg. Jeg ga han en bok og han begynte å notere ned. "Trulsss Erik Jenssssssen" leste han høyt så alle skulle høre det og munnvikene ble trukket lenger og lenger fra hverandre.
Da stoppet trikken og dørene åpnet seg. Det var to meter til friheten, og en slik sjanse får jeg ikke igjen, tenkte jeg og dyttet vekk armen, som ved første øyekast var eneste hinderet mellom meg og døren. Jeg grep tak i sekken min, la på sprang mot døren og kunne nærmest kjenne lukten av frisk oksygen. Det kjentes ut som om verden sto stille et sekund, jeg følte en enorm befrielse og euforiene løste seg ut og dannet en stor lettelse. Men på et nanosekund så jeg plutselig to svære, svartkledde herrer komme hoppende foran meg og dytter meg inn i et hjørne hvor jeg knapt får puste.
"Ok... jeg gi... giiir meg" stotret jeg frem og måtte se meg slått av disse simple kujonene. Heldigvis for meg kjente de meg ikke igjen som fiende, men dette kostet meg likevel så mye penger at jeg ble holdt i sjakk den neste måneden. Neste måned ble jeg for øvrig tatt på ny uten billett, men denne gangen klarte jeg å holde maska og snakke meg ut av saken.
Etter disse to opplevelsene begynte jeg å kjøpe billetter i ny og ne og var på markant vakt etter disse simple forbryterne. Skulle det dukke opp noen flere av disse halvtamme lovovertrederne skulle jeg stemple billetten rett før de fikk satt klørne i meg. Dette var synet mitt på Oslo Sporveier og deres usiviliserte armé helt frem til i dag.
I dag var en av dagene jeg kjøpte meg billett for å ikke ta noen sjanser på å bli stoppet. Da jeg steg ombord i trikken la jeg med én gang merke til to godt voksne karer i blå dresser med tilhørende hodeplagg. Min første tanke var at dette var militærkarer som var på besøk i regi av FN, i og med at han ene karen så ut som han var fra Balkan og kar nummer to uten snev av tvil var av afrikansk herkomst. Men da jeg satt meg ned kom sistnevnte bort til meg og lurte på om jeg hadde billett, noe jeg gladelig viste ham. "Alt i orden", sa han til meg med et vennlig smil, og jeg følte en virkelig stor glede for første gang i samme åndedrag som Sporveiene.
Jeg satt dypt konsentret i pensumet da en byllebefengt marodør dukket opp foran meg og spurte om jeg hadde billett. "Jada", repliserte jeg og fiklet med lommene og oppi sekken for å late som om jeg hadde billett. "Sorry, den ligger hjemme gitt", presset jeg frem mens knærne skalv, vel vitende om de morbide tingene som ville skje meg om jeg ble tatt til fange av disse usle krypene. Et hjerterått smil var å skimte på udyret da han spurte meg om legitimasjon. Jeg påstod at jeg glemte bankkortet mitt hjemme sammen med billetten, så han tvang meg til å åpne sekken for å få et navn på meg. Jeg ga han en bok og han begynte å notere ned. "Trulsss Erik Jenssssssen" leste han høyt så alle skulle høre det og munnvikene ble trukket lenger og lenger fra hverandre.
Da stoppet trikken og dørene åpnet seg. Det var to meter til friheten, og en slik sjanse får jeg ikke igjen, tenkte jeg og dyttet vekk armen, som ved første øyekast var eneste hinderet mellom meg og døren. Jeg grep tak i sekken min, la på sprang mot døren og kunne nærmest kjenne lukten av frisk oksygen. Det kjentes ut som om verden sto stille et sekund, jeg følte en enorm befrielse og euforiene løste seg ut og dannet en stor lettelse. Men på et nanosekund så jeg plutselig to svære, svartkledde herrer komme hoppende foran meg og dytter meg inn i et hjørne hvor jeg knapt får puste.
"Ok... jeg gi... giiir meg" stotret jeg frem og måtte se meg slått av disse simple kujonene. Heldigvis for meg kjente de meg ikke igjen som fiende, men dette kostet meg likevel så mye penger at jeg ble holdt i sjakk den neste måneden. Neste måned ble jeg for øvrig tatt på ny uten billett, men denne gangen klarte jeg å holde maska og snakke meg ut av saken.
Etter disse to opplevelsene begynte jeg å kjøpe billetter i ny og ne og var på markant vakt etter disse simple forbryterne. Skulle det dukke opp noen flere av disse halvtamme lovovertrederne skulle jeg stemple billetten rett før de fikk satt klørne i meg. Dette var synet mitt på Oslo Sporveier og deres usiviliserte armé helt frem til i dag.
I dag var en av dagene jeg kjøpte meg billett for å ikke ta noen sjanser på å bli stoppet. Da jeg steg ombord i trikken la jeg med én gang merke til to godt voksne karer i blå dresser med tilhørende hodeplagg. Min første tanke var at dette var militærkarer som var på besøk i regi av FN, i og med at han ene karen så ut som han var fra Balkan og kar nummer to uten snev av tvil var av afrikansk herkomst. Men da jeg satt meg ned kom sistnevnte bort til meg og lurte på om jeg hadde billett, noe jeg gladelig viste ham. "Alt i orden", sa han til meg med et vennlig smil, og jeg følte en virkelig stor glede for første gang i samme åndedrag som Sporveiene.
fredag 4. september 2009
Sagaen om den vennlige bjørnen Edgar
Sagaen om den vennlige bjørnen Edgar; en varm fortelling om vennskap, kapitalisme og mangel på såpe.
Det var engang en liten bjørn som het Edgar. Edgar bodde i et lite hi ved siden av den største og fineste bekken i hele skogen. På vinteren sov han i hiet sammen med resten av familien sin, og på våren og sommeren lekte han med vennene sine. Edgar hadde mange venner, og alle de andre dyrene i skogen likte Edgar kjempegodt. En dag fant Edgar en latterlig høy sum penger i en liten eske i toppen av det høyeste treet i skogen. Edgar var ikke så veldig smart, men han visste nok til å skjønne at hans nye finansielle situasjon gjorde han mye bedre enn alle de andre dyrene i skogen. Edgar brukte mange av pengene sine på matrielle goder, og spanderte lite på vennene sine. Alle de andre dyrene i skogen var enige om at Edgar var blitt en usympatisk dritt, og bestemte seg for å fryse han ut.
Edgar ga faen og tok med seg alle pengene sine og hd-tven til Oslo. Der startet han et vellykket advokatfirma som spesialiserte seg på å forsvare pedofile og mennesker med lav moral. Bjørnen Edgar ble etter hvert en av de mest respekterte advokatene i hele kongeriket Norge, og fikk stadig mer makt, og mer penger. I tillegg til å kjøpe horer, respekt og kokain, kjøpte også bjørnen Edgar seg politisk makt, og som et resultat ble Norge sakte men sikkert omgjort til et kapitalistisk paradis hvor staten hadde liten eller ingen innflytelse.
En dag fikk bjørnen Edgar AIDS som følge av store mengder ubeskyttet sex, og ble alvorlig syk. Ingen av de såkalte vennene hans ville ha noe mer med han å gjøre, og den jødiske regnskapsføreren hans stakk av med alle pengene hans. De få euroene fra statsbudjsettet som havnet hos det offentlige var for å betale private sikkerhetsfirmaer til å vokte grensene. Edgar havnet på et offentlig sykehus, og døde en langsom og smertefull død, da det verken var utstyr eller kompetanse til å ta seg av pasienter, som en følge av Edgars egen lobbyvirksomhet.
Idet Edgar trakk sin siste pust, forbannet han både Gud og sin egen familie, og døde på samme måte som han hadde levd; skitten, ensom og med drømmer han aldri ville oppnå. Da nyheten om Edgars død nådde de andre, ble alle så glade at kapitalisme ble oppløst, og kommunistene gjennomførte væpnet revolusjon. Alle var glade for at Edgar var død, bortsett fra moren hans, som tok livet sitt.
Avlivningsbegjær
Hvorfor skal avlivningsbegjær kun gjelde irriterende og/eller aggressive dyr? Vi har vel alle opplevd personer som snakker høyt i telefon på offentlige transportmidler eller blotter seg for deg mens du spiser middag, og sendt en stille bønn til Herren om at denne personen må dø, og det øyeblikkelig.
Nå kan endelig rettferdigheten seire uten bruk av ulovlige virkemidler som drap, medvirkning til drap og grov uaktsomhet med døden til følge. Istedenfor å ta affære som privatperson, la myndighetene ta ansvaret for å avlive mennesker uten livets rett. Last ned et avlivningsbegjærsskjema fra jeg-klarer-ikke-mer.no, og fyll ut.*
*Har du ikke tilgang på internett eller kompetanse og/eller mulighet til å fylle ut et enkelt skjema, har du sannsynligvis ikke livets rett selv. Be en foresatt, fylkesmann, lærer eller en annen voksen du stoler på fylle ut skjemaet for å få deg selv avlivet. Det er også mulig å gå på nærmeste NAV-kontor.
Forslag til skjema:
Dato/Sted
Jeg, (ditt navn), krever med dette øyeblikkelig avlivning av (navnet på irriterende person og personnummer). Dette begrunnes med (handlingen vedkommende har utført). Disse handlingene og dette mennesket gjør betydelige skader på min videre lyst til å eksistere. Da jeg er mye bedre som individ og person, krever jeg herved at rettferdigheten seirer, og at vedkommende blir avlivet på følgende måte: (ditt forslag til hvordan vedkommende skal dø ). Dette bør helst skje før den (ønsket dato), da jeg rett og slett ikke orker mer.
Jeg tar det som en selvfølge at avlivningsbegjæret trår i kraft så fort som overhodet mulig, da jeg faktisk har rett.
Med vennlig og bestemt, hilsen (navn)
onsdag 2. september 2009
Da var vi i gang!
Da er endelig sommeren over, og et nytt skoleår er i anmarsj. Grunnen til at det ikke ble skrevet noen poster i sommer er enkelt og greit fordi vi begge to har vært opptatte. Undertegnede klarte å hyre jobb på en tremasters fullrigger for sommeren. Jeg har tidligere jobbet på dette skipet i halvannet år og vil påstå at jeg er en erfaren sjømann. Tilbake i gamle dager var besetningen ombord bra, men et sted må man ha møtt på et skjær, for mine nåværende medarbeidere var ikke akkurat spesielt sjøvante. Jeg vil påpeke at med mine medarbeidere så tenker jeg ikke på de fullbefarne matrosene over meg i hierarkiet, men oss mer enkle dekksgutter som blir henvist til skuring av dørken.
Det var også her jeg fikk mitt gjensyn med Herman Holm, en kar jeg ikke hadde sett siden jeg var 10 år eller noe slikt. Synet som møtte meg da jeg dukket opp klokken 06.00 for min første tur var en mørkhåret kar med rosa bandana på hodet som fikk hodet til å se ut som en ananas. Hvor motivasjonen bak dette var lurte jeg på for meg selv, men noe umiddelbart svar fikk jeg ikke.
Det skulle ikke mer til enn at jeg ble satt opp til å jobbe en helg alene sammen med denne godgutten et par uker senere. Jeg hadde av andre kollegaer hørt at denne krabaten var bestevenn med en tidligere ansatt som ble avskjediget kun en måned i forveien på grunn av spionasje på toalettet. Svinet hadde laget et kikkehull som han pleide å spane gjennom mens andre benyttet seg av dette toalettet. Dette i seg selv virket jo meget lovende tenkte jeg da jeg mønstret om bord på skipet, men andre rykter sa også at han var sønn av den meget beryktede sjømannen Henry Morgan, så jeg entret opp med et ambivalent forhold til arbeidshelgen min.
Siden det var heller stille denne dagen, måtte jeg ta til takke med å la Herr Holm stimulere sitt snakkeredskap og ut av leppene ble det spyttet opp dumheter på rekke og rad. Det første spørsmålet jeg ble stilt var om jeg fulgte med på Star Trek. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, uten at det stoppet han fra å komme med morsomme scener og situasjoner fra Star Trek. Dette ble tett fulgt av en gjettelek han påtvang meg. Han nynnet til diverse sanger som jeg måtte gjette, og her snakker vi slagere som theme-sangen til Power Puff Girls, diverse julesanger og Metallica. Jeg måtte til slutt finne noe annet å gjøre, og begynte å fikle med noe greier akterut for å redusere mykheten hjernen min ble utsatt for.
I mellomtiden skulle Hermann lage seg en kopp kaffe, og da jeg måtte inn og hente en kniv ser jeg at det ligger kaffe på hele bordet og deler av gulvet. Åndstotempælen hadde altså glemt å sette kaffekanna under trakteren. Da jeg gikk inn på pauserommet for å konfrontere han med dette satt han der med to håndvifter rettet mot ansiktet sitt. "Hva i alle dager er det du driver med?" spuret jeg karen om. "Jeg svetter så mye, så må kjøle meg ned" fikk jeg til svar. Det var visst også derfor han gikk med bandana på jobb. Jeg påpeker at om han skal kjøle seg ned så er vi så heldige å ha en slushmaskin ombord. Dette hadde han visst ikke tenkt på og fylte seg et beger med slush som han helte i seg temmelig fort, og som en naturlov de fleste vet, så får man temmelig grei brain freaze av dette. Vel, man kan si at karen fikk sitt å strebe med de neste to minuttene.
Men det er ikke før våre avløsere kommer at jeg virkelig får lyst til å kaste meg på sjøen. Den ene avløseren kjente jeg godt og var også en grei kar, noe som vel ikke kunne sies om den andre. Idet den andre avløseren trekker sitt imaginære starwarsvåpen, og retter det mot meg som om jeg skulle være en ortodoks jøde i en barnehage, var det bare tanken på to barn med downs som spør sin egen mor om hvorfor de ikke har noen venner som hindret meg i å stikke en penn i et vitalt indre organ. Etter å ha fortalt idiotene hva jeg synes om deres eksistens ved hjelp av en obskøn håndbevegelse, satte jeg kursen hjemover og onanerte rabiat til sonen på TV2. Med mine siste krefter forbannet jeg dem alle til helvete, før jeg sovnet stille inn til en erotisk drøm om mangelen på penger til høyere utdanning, kjelker og bæreposer med fordervet vannmelon.
DNK
Det var også her jeg fikk mitt gjensyn med Herman Holm, en kar jeg ikke hadde sett siden jeg var 10 år eller noe slikt. Synet som møtte meg da jeg dukket opp klokken 06.00 for min første tur var en mørkhåret kar med rosa bandana på hodet som fikk hodet til å se ut som en ananas. Hvor motivasjonen bak dette var lurte jeg på for meg selv, men noe umiddelbart svar fikk jeg ikke.
Det skulle ikke mer til enn at jeg ble satt opp til å jobbe en helg alene sammen med denne godgutten et par uker senere. Jeg hadde av andre kollegaer hørt at denne krabaten var bestevenn med en tidligere ansatt som ble avskjediget kun en måned i forveien på grunn av spionasje på toalettet. Svinet hadde laget et kikkehull som han pleide å spane gjennom mens andre benyttet seg av dette toalettet. Dette i seg selv virket jo meget lovende tenkte jeg da jeg mønstret om bord på skipet, men andre rykter sa også at han var sønn av den meget beryktede sjømannen Henry Morgan, så jeg entret opp med et ambivalent forhold til arbeidshelgen min.
Siden det var heller stille denne dagen, måtte jeg ta til takke med å la Herr Holm stimulere sitt snakkeredskap og ut av leppene ble det spyttet opp dumheter på rekke og rad. Det første spørsmålet jeg ble stilt var om jeg fulgte med på Star Trek. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, uten at det stoppet han fra å komme med morsomme scener og situasjoner fra Star Trek. Dette ble tett fulgt av en gjettelek han påtvang meg. Han nynnet til diverse sanger som jeg måtte gjette, og her snakker vi slagere som theme-sangen til Power Puff Girls, diverse julesanger og Metallica. Jeg måtte til slutt finne noe annet å gjøre, og begynte å fikle med noe greier akterut for å redusere mykheten hjernen min ble utsatt for.
I mellomtiden skulle Hermann lage seg en kopp kaffe, og da jeg måtte inn og hente en kniv ser jeg at det ligger kaffe på hele bordet og deler av gulvet. Åndstotempælen hadde altså glemt å sette kaffekanna under trakteren. Da jeg gikk inn på pauserommet for å konfrontere han med dette satt han der med to håndvifter rettet mot ansiktet sitt. "Hva i alle dager er det du driver med?" spuret jeg karen om. "Jeg svetter så mye, så må kjøle meg ned" fikk jeg til svar. Det var visst også derfor han gikk med bandana på jobb. Jeg påpeker at om han skal kjøle seg ned så er vi så heldige å ha en slushmaskin ombord. Dette hadde han visst ikke tenkt på og fylte seg et beger med slush som han helte i seg temmelig fort, og som en naturlov de fleste vet, så får man temmelig grei brain freaze av dette. Vel, man kan si at karen fikk sitt å strebe med de neste to minuttene.
Men det er ikke før våre avløsere kommer at jeg virkelig får lyst til å kaste meg på sjøen. Den ene avløseren kjente jeg godt og var også en grei kar, noe som vel ikke kunne sies om den andre. Idet den andre avløseren trekker sitt imaginære starwarsvåpen, og retter det mot meg som om jeg skulle være en ortodoks jøde i en barnehage, var det bare tanken på to barn med downs som spør sin egen mor om hvorfor de ikke har noen venner som hindret meg i å stikke en penn i et vitalt indre organ. Etter å ha fortalt idiotene hva jeg synes om deres eksistens ved hjelp av en obskøn håndbevegelse, satte jeg kursen hjemover og onanerte rabiat til sonen på TV2. Med mine siste krefter forbannet jeg dem alle til helvete, før jeg sovnet stille inn til en erotisk drøm om mangelen på penger til høyere utdanning, kjelker og bæreposer med fordervet vannmelon.
DNK
Abonner på:
Innlegg (Atom)
