Misforståelse til besvær

Det var en gang en liten gutt som het Christian. Han hadde en enda mindre katt som het Georg Anker-Hansen. Christian var veldig glad i Georg Anker-Hansen, men Georg Anker-Hansen var ikke så veldig glad i Christian.

En dag løp Georg Anker-Hansen og Christian nakne langs den fineste stranden i nærområdet, da Georg Anker-Hansen plutselig snublet i et tomt skjell, og slo ansiktet sitt. Det komiske synet gjorde at Christian brøt ut i latter. Desverre var dette feil dag å gjøre narr av Georg Anker-Hansen. Hadde det skjedd på en tirsdag eller Olsok, hadde det kanskje vært annerledes, men idag var det hverken tirsdag eller en obskur norsk høytid som svært få eller ingen markerer.

Det svartnet totalt for Georg Anker-Hansen, og han løp raskt mot Christian, og presset den nakne kroppen hans ned mot den varme sanden. Sanden fungerte ypperlig som lydisolasjon, og kun småkvalte skrik kunne høres idet Georg Anker-Hansen utførte sin brutale voldtektshevn mot sin eier. Etter å ha lært Christian en helt ny verden av smerte og seksuell ydmykelse, stanset endelig skrikene, og måkene og bølgene ble igjen herre over lyden på stranden.

Begge vennene ble sittende ved siden av hverandre og så på solnedgangen, i stillhet. "HVORFOR GJORDE DU DET, DIN JÆVLA DRITT?!", brøt Christian tilslutt stillheten med. "Du vet godt at jeg har en sjelden nervesykdom som går ut over balansen min", svarte Georg Anker-Hansen rolig, mens han tente seg en røyk. "Nei, nei, jeg lo av den grove holocaust-vitsen du fortalte igår!", sa Christian mens han så bort på Georg Anker-Hansen.

"Ååja, da misforstod jeg!" Så lo de begge to, gikk nakne, hånd i hånd i den vakre solnedgangen.